RLE: Nye linser, dag 0

Da jeg vaklet ut av stolen etter at de nye linsene var satt inn, følte jeg meg både litt ør og «rar». Det kom nok av det at jeg slettes ikke kunne se noe særlig. Det var som om jeg bafant meg inni en slags rus dere omgivelsene svømte, alt var uklart og lyset var alfor skarpt. Det siste kom av at øynene var blitt dryppet slik at pupillene var kjempestore og dermed slapp inn altfor mye lys. Legen og en pleier støttet meg ut på et hvilerom, satte meg ned i en reclainer, pakket pleddet rundt meg og spurte om jeg ville ha kaffe eller noe annet å drikke. Så satt jeg der da, med et syn som var helt forjævli, alt var grumsete, bokstavene på et blad som lå der fløt sammen som en grøt og jeg begynte å kjenne litt panikk, hva var det jeg hadde gjort?

Tenkte på kollegaen min som fortalte hvor glad hun var da hun var ferdig og gikk ut. Hun kunne skrive melding på iphonen sin, hun kunne se! Det kunne ikke jeg. En svart skygge hang litt ned over synsfeltet på det venstre øyet og jeg hadde omtrent syn som om jeg hadde smurt inn øya med vaselin.

Utstyrt med beroligende kommentarer, mer informasjon og instrukser, og en pose fra Memira som inneholdt dråper for 6 uker og en time til kontroll om 5 dager,  kom jeg meg hjem ved hjelp av privatsjåføren. Vel hjemme var det litt bedre, lyset var ikke fullt så skarpt og jeg så relativt klart, men kunne ikke lese. Alle bokstaver eller tall på telefonen eller Apple Watchen var uleselig, minst 5-dobbelt. Dette var jeg forberedt på, jeg visste at det ville kunne ta en stund før jeg kunne lese ordentlig. Så jeg slo meg til ro med det.

Operasjonen hadde tatt på, jeg var sliten og la meg på sofaen for å hvile, mens gemalen laget middag. Jeg duppet av og da maten var klar reiste jeg meg opp: sjokk! Synet var blitt så tåkete at det så ut som rommet var fyllt med røyk! Kunne ikke se spagettien rett foran meg engang, det var bare en uklar masse, som jeg fortvilt prøvde å manøvrere i meg.

Det var da jeg fikk Leif Arne til å lese skrivet om hvordan det kunne bli, om igjen. Det var ikke uvanlig med forbigående tåkesyn, men jeg kjente meg ikke helt trygg allikevel. Jeg satte meg ned foran TV-en og kunne såvidt se det som skjedde på skjermen selv om det var uklart, men kunne overhode ikke lese underteksten. 

Og mirakler skjer: utover kvelden kom undertekstene mer frem, jeg var i stand til å lese dem, selv om bildene fortsatt var tåkete. Da jeg gikk og la meg var håpet at jeg skulle våkne opp neste dag og at tåken hadde lettet.