Ukene går fort og helgene er korte. På denne tiden av året foretrekker jeg å være inne i hjemmets lune rede. Kose meg med slektsforskning, blogge litt, pusle med foto og sysle rundt med mine små og store prosjekter.
Etter hvert som jeg blir eldre blir det tyngre og tyngre å komme seg ut av huset, jeg blir rett og slett lat. Jeg har spekulert litt på om vi har det for godt, for behagelig – og at vi blir late og bekvemme av det. Siden jeg ikke er så fysisk av meg, overlater jeg treninga og flyinga langsetter skisporene til min make og andre av samma sorten, og stikker heller nesa i en bok eller en Mac.
Den optimale lørdagen for meg er å dra ned på biblioteket, som regel Nasjonalbiblioteket, og rote rundt i hyllene der. Bare så synd at de stenger klokka 14, og holder stengt på søndager. Jeg forstår jo selvfølgelig at de som jobber det gjerne vil ha fri, men for oss som jobber hele uka, blir det knapt med tid.
I dag skulle jeg se om jeg fant ut litt mer om oldefaren min, Jørgen Magnus Haaseth. Mystisk type han der, dukket opp i traktene rundt Åndalsnes en gang på slutten av 1800-tallet, giftet seg med min oldemor Hanna Evensdatter Soggemoen, for til Christiania og dro sporenstreks til USA, mens oldemor ble igjen i Christiania for å føde den første dattra deres.
Jeg har ikke greid å finne ut hvor lenge han var det borte, men hjem igjen kom han.
Og familien flyttet til Veblungsnes, der de etablerte seg med cafe, pensjonat og blikkenslagerverksted.
Etterhvert slo de seg ned på Vestnes i Romsdal, der ha skal prøvd seg på litt av hvert: kjøpte gård i Isdalen for å dyrke mat til tyske soldat under 1. verdenskrig, det gikk ikke så bra. I følge ondsinnede rykter var han nazisympatisør under 2. verdenskrig, noe som førte til at oldemora mi kasta ham på dør. Tøff dame hu der!
Han dro tilbake til USA en gang til, i 1923, men han skal ha vært utsatt for en ulykke og ødelagt beina sine, og kom tilbake til Norge ganske raskt.
Etter at han ble kastet på dør hjemmefra, bodde han ifølge min mor, i ei lita hytte nede ved sjøen på Vestnes. Oldemor følte nok litt ansvarfor ham allikevel, og gikk ned med både mat til ham og vasket hytta hans. Men flytte hjem igjen, nei, det fikk han ikke.
Mamma forteller også, at han «for med taterne». Vi vet at han var blikkenslager, et vanlig yrke for taterne som strøk langs veiene, og det er ikke utenkelig at han lærte yrket av dem. I familen vår verserte det rykter om at vi hadde taterblod i årene – noe vi syntes var både eksotisk og spennende, men dessverre ikke sant. Vi har ikke greid å finne noe bevis på det.
Siden han het «Haaseth» til etternavn, og står oppført som født i Fræna, har jeg i alle år trodd at han kommer fra gården Haaseth ved Eidem i Fræna, og har sine forfedre derfra.
Så, for å komme til poenget, så dro jeg altså til Nasjonalbiblioteket i dag for å finne ut litt mer om ham og slekta bakover i bygdebøkene fra Fræna.
Til min store overraskelse finner jeg ingen av mine «Haaseth-folk» på noen av Haaseth-gårdene i Fræna. Når jeg blar gjennom bygdebøkene, ser det ut til at halve Fræna kaller seg for Haaseth, uansett hvilken gård de er født eller jobber på! Dette gjør jo letingen vanskeligere, og heller ikke i personindeksen bak i noen av bøkene finner jeg noen av mine.
Dette trigger jo nysgjerrigheten! Hvem var de? Hvor kom der fra? Var de innflyttere? Fra hvor? Når?
For en gammel slektsforsker som meg, er dette som å vifte med en rød klut. Jeg blir jo bare ennå mer gira. Dessverre var det ei bok, den siste i rekka fra Fræna, de ikke hadde tilgjengelig på NB, så den har jeg bestilt til neste lørdag.
Og da blir det ny deilig lørdag på biblioteket med nye mysterier å oppklare.